Meny
	Velkommen
	World Outreach Mission
	Nyhetsbrev
	Hvordan støtte oss
	Kontakt oss
	Bestilling av CD/DVD
	Støttepartnere
	Lenker

	Livskraft Norge
	Web-TV
	School Of Ministry(bibelskole)

World Outreach Mission

Kontor, skole og møtelokaler: Måkeveien 2A, Tønsberg

Postadresse: WOM, Postboks 125, 3166 Tolvsrød.
Telefon (+ 47) 94 171 481 tirs, onsd og torsdag, 0900 – 1300

Foretagsreg.:
NO 971 318 643

Kontonummer:
WOM Misjon 7166.05.50849 /
Livskraft Norge 7176.06.96174 /
Hjelp til Selvhjelp-GA:
9791 10 40844 /
School of Ministry
1503.16.11048

Tlf. 94171481
wompost@gmail.com

ALLE HELBREDET!

Februar 2007

Sykehuset tømt for alle syke - Alle helbredet!
Det ble resultatet av historiens første besøk av kristne i byen.

Haruna, Felix, Edwin og Ottar priser Herren på en sanddyne utenfor Bourem

Songhai stammen åpner døren på gløtt.

Vår base i Mali ligger i en av landets nordligste byer; den muslimske byen Gao som er en utpost mot Sahara. I januar samlet vi et team på seks personer og tok pirog (afrikansk elvekano) nordover Nigerelven. Med på reisen var Haruna, Felix og Attaher fra menigheten i Gao samt Edwin Kittelsen, Ottar Elgvin og undertegnede fra Norge. Målet for reisen var byene Habou, Tapoye og Bourem der elven svinger lengst inn i ørkenen. Vår pirogferd til byen Habou var beregnet å ta ca. seks timer.

Haruna vår pastor i Gao ble frelst for ca. 7 år siden. Ingen i hans by hadde til da hørt om en fra hans folk, Songhai folket, som hadde forlatt islam. På turen oppover elven var Haruna vår guide. Han kjente området godt fordi han vokste opp der. Alle tradisjonene tilsier at familien plikter å ta livet av dem som forlater islam. Haruna hadde selv vært redd for å dra hjem. Han hadde ikke besøkt stedet etter han ble frelst. Det gjorde jo hele reisen litt spennende. Før vi dro fra Gao hadde vi fått høre at de ventet oss i byen. Men vi var likevel spent på å se hva slags mottagelse vi ville få.

Helbredelser på elven

Vi fikk tillatelse til å forkynne for alle passasjerene om bord på veien oppover den store floden, dersom det ikke forstyrret. Forruten de 6 fra vårt team var det ca. 30 andre i vårt følge i pirogen. Alle var muslimer. Den lange reisen gav oss rikelig med muligheter til å forkynne evangeliet. Etter et av våre ”innlegg” spurte jeg om det var noen syke i kanoen.
En kvinne fortalte at hun hadde magesmerter og hodepine og at to av hennes barn også var syke. Vi la hendene på henne og hun ble øyeblikkelig helbredet. Det samme skjedde med begge hennes barn. Bibelen sier at Gud vil stadefeste forkynnelsen med mektige gjerninger. Derfor forklarte vi evangeliet en gang til for at det ikke skulle være tvil om hva som ble stadfestet ved disse helbredelsene.

Etter 6 timer ankom pirogen Habou. Haruna og resten av oss ble ønsket hjertelig velkommen. Harunas slektninger omfavnet ham. Noen av dem hadde han ikke sett på tretti år, noen nevøer og nieser hadde han aldri sett. Etter bare noen minutter proklamerte Haruna tydelig at vi ikke bare er kommet for å hilse på men for å forkynne Guds Ord. Han la til at vi kommer med stor baraka – kraft – fra Den Høyeste.

Haruna, Felix og Terje med noen av de eldste i Habou

Vi har aldri tatt imot en kristen i denne byen før

En eldre man fortalte det aldri før hadde det skjedd at en kristen hadde blitt tatt imot i dette området. De hadde alltid holdt sitt område rent. Bare muslimer hadde hatt adgang til dette området i århundrer.

Nå kom vi, et følge med 6 kristne, noe som var helt banebrytende i byen. Men det verste var at vi ikke bare forventet å bli tatt imot men også å forkynne i byen.

Krisemøte i landsbyrådet

Straks ble landsbyens eldste samlet. Alle marabouter (koranlærere og trollmenn) ble innkalt med dem. Dette var et krisemøte. Etter lang diskusjon var de fortsatt usikre om de ville tillate vantro å ha et offentlig møte. De kalte inn Haruna. Det samme rådet som hadde ønsket å ta livet av Haruna da han forlot islam, søkte hans råd om de skulle tillate oss å forkynne for byen.

Til slutt kom de fram til at vi ikke kunne ha et offentlig møte. Men de tillot at alle som ville, kunne komme og høre hva vi hadde å si. Ingen viste jo egentlig hva som var så ille med det Haruna sto for. Mange ville vite hva i all verden som hadde fått ham til å forlate islam og ikke minst til å bryte alle stammens tradisjoner. Nesten alle medlemmene i landsbyrådet kom for å høre hva vi hadde å si. En del andre, både kvinner og menn, kom også for å høre hva disse kristne hadde å si.

Det var ganske stille mens jeg forkynte med Haruna som tolk. Dette var en avgjørende stund for landsbyens fremtid. Ottar, Edwin, og teamet var i intens bønn. Jeg forkynte om Guds nåde og godhet, samtidig som jeg raskt ba om tilgivelse for all ondskap hvite mennesker tidligere hadde påført denne stammen. (Katolske misjonærer med våpen i hånd og ville fremmedlegionærer er noe av det Songhai stammen forbinder med hvite.) Under forkynnelsen så jeg nesten ingen reaksjoner. Da vi fortalte at vi ber for syke var det helt stille. Vi viste at det var syke der men ingen torde å være den første. Det ble ingen bønn for syke den kvelden.

Viktig bønne emne:

Be for valget i Mauritania 11. mars.
Be at en president som innfører religionsfrihet og ytringsfrihet vil bli valgt. Til tross for dødsstraff for å forlate Islam har vi blitt møtt med stor velvilje hos myndighetene. Be om enda større åpenhet. Dette valget er avgjørende for landets fremtid. Vår egen offisielle rådgiver er demokratiseringsminister og ansvarlig for gjennomføring av valget på rettferdig måte. Be for ham også han heter Cheikh Kamara.

Høvdingens respons

Helt til slutt avsluttet høvdingen med å si: ”Vi takker deg for budskapet. Vi vet at dette er fra Gud. Det er godt. Det er nytt for oss. Å høre en kristen snakke til oss muslimer om Gud føles merkelig. Men vi vet at dette er bra. Vi vil ha mer. Vi beklager om responsen ikke har vært bra nok. Vi synes dette var bra og tror det er fra Gud. Takk,” Det virket som alle ble lettet over høvdingens positive respons. Da møtet (som offisielt ikke var noe møte) ble oppløst, var det med en hyggelig atmosfære.

Vi takket Herren for at budskapet ble så tydelig applaudert. Men jeg var selv litt skuffet over at vi ikke fikk sjansen til å be for syke og dermed demonstrere Guds Kraft. Haruna var overveldet og fylt av glede. Før vi kom hadde han på den ene siden vært full av forventning og på den andre siden fryktet det verste. Han trodde nesten ikke sine egne ører da han hørte høvdingen si at de ville ha mer av evangeliet. Men det skulle bli bedre neste dag.

100 % muslimsk siden 1400-tallet

Etter frokost og samtaler gikk vi neste morgen til nabobyen, Tapoye, som er hovedadministrasjonen i området. Vi ble straks invitert til å hilse på alle klassene på ungdomsskolen. Rektoren på skolen var også redaktøren i lokalradioen. Han tok oss rett fra skolen til radioen. Der gav jeg et kort budskap om Guds godhet direkte på lufta. Redaktøren gav utrykk for at dette var noe nytt som han ønsket mer av. Deretter tok han oss med til rådhuset. På rådhuset gav vi en konsentrert forkynnelse av evangeliet. Deretter fikk vi en presentasjon av kommunen / området. Administrasjonslederen understreket at noe av det beste med Tapoye er at området er 100 % muslimsk og har vært fri fra all annen innflytelse i mange hundre år, helt siden det enorme Songhai rikets storhets tid (på 1400 tallet). Aldri har noen kristne blitt akseptert i dette området, sa han.

Overlegen lytter til forkynnelsen

Himmelsk besøk på sykehuset

Fra rådhuset tok rektor / redaktøren oss rett til sykehuset. Vi fortalte om Guds godhet til overlegen og noen sykepleiere. Legen så først litt tvilende ut da ha sa vi kunne gå og be for de syke. Det var bare tre innlagte pasienter på sykehuset den dagen. Gjør det dere kan for dem dere sa han og lot oss be.

1. Jente med mage sykdom pga at hun drikker vannet fra elven. Hun hadde dessuten malaria. 100 % helbredet med en gang da vi ba.

2. Voksen dame gravid, med store smerter pga malaria. Hun lå og vred seg i smerter da vi kom. Sterke smerter i hodet og alle muskler og feberfrysninger. Hodesmerter borte øyeblikkelig. Etter 2-3 minutter var alle andre symptomer borte. Legen fulgte med og førte alt inn i journalen som hadde med denne nye helbredelsesmetoden å gjøre.

3. Da overlegen så den kraftige virkningen la han bort journalen. ”Se på meg,” sa han, ”se hvor tynn jeg er. Jeg har hatt magesår i 6-7 år. Jeg har alltid smerter, forferdelige smerter. Jeg spiser lite og er alltid svak. Kan dere be for meg. Vi ba for legen og alle smerter og alle andre symptomer ble borte med en gang. Etter en superrask selvundersøkelse sa han at han regnet seg som helt helbredet for magesåret.

4. Vi ba så for en jordmor som var syk. Hun ble helbredet der og da. Hun ønsket også forbønn for fuktbarhet. Hun og mannen hadde ingen barn. Det gikk selvsagt ikke an å sjekke resultatet av den bønnen øyeblikkelig.

5. Den siste syke var en gravid dame med feber og smerter. Hun ble frisk og satt seg opp i sengen med en gang. Da var det ikke flere syke på hospitalet. Før og etter hver helbredelse fortalte vi selvsagt den syke hva som skjedde og forkynte for dem. Alle tok imot forkynnelsen med glede og åpenhet. Legen sa at de viste om 400 syke i området. Han skulle forsøke å ta dem med til våre møter i Gao uken etter.

6. Utenfor sykehuset kom en eldre mann bort til oss med smerter i ryggen, hoftene og beina. Der ute på gata ble han momentant helbredet. Den gamle strålte av takknemlighet da han gikk. Det eneste han forstod av det som skjedde var at det skjedde ved et navn: Jesus Kristus.

Ottar Elgvin med Haruna

I Bourem: Fikk bare be for de som var oppgitt av legene.

I byen Bourem skjedde nesten det samme som i Tapoye. Vi hadde en kort prat med byens ordfører. Vi fikk uten forvarsel preke på den muslimske radiostasjonen. På sykehuset fikk vi bare be for de som var oppgitt av legene. Den første var en gammel man som var døende av diabetes. Han hadde hatt diabetes i mange år og hadde aldri fått medisiner eller insulin. Hele kroppen var full av smerter. Han ble øyeblikkelig helbredet. Hans søster som også var rammet av diabetes, men ikke like alvorlig, var på besøk. Da hun så hva som skjedde ba hun også om forbønn. Hun ble også momentant helbredet. Da vi gikk videre på vei til neste pasient så jeg meg tilbake over skulderen. Da hadde de allerede pakket sine saker og var på vei ut av sykehuset. Alle de andre vi ba for, bl.a. flere ansatte, ble også helbredet. Makten i Jesu navn ble demonstrert den dagen.

Folk spurte sykehuset i Gao: ”Er det her vi kan bli helbredet?”

Resultatet var at både sykehuset i Gao og den lokale baptist menigheten fikk besøk av folk den uka vi hadde møter i byen. De spurte ”Er det her vi kan bli helbredet?” Sykehuset måtte svare ”Nei det er dessverre ikke her men i den lille nye menigheten som de helbreder folk.” Vi forkynte de gode nyhetene fem kvelder den uka. Når jeg sier vi mener jeg Edwin (fra Elihu / KRAFTskolen i Tønsberg), Ottar (fra FRIkirken i Tønsberg) og meg selv. Hver kveld så vi mange som ble helbredet. Noen bekjente at de ville ta imot Jesus som Herre og Frelser. Vi hadde ønsket flere enn det vi så, men de lokale så på dette som det største gjennombrudd byen noen gang hadde opplevd.

Personlig hilsen fra Familien Liverød

Vi som familie er virkelig takknemlige til Gud for hvordan han har brukt oss og den tjenesten som vi leder i det siste. Vi kjenner vel til våre egne svakheter og vet at det bare er Guds nåde. Vi vet også at ofte etter store seire kommer det personlige angrep. Derfor trenger vi nå midt i denne framgangen mer forbønn enn noen gang. Vi ønsker oss derfor forbedere som kan be for oss som familie hver dag. Det naturlige er at folk ber for arbeidet og alle de sakene vi skriver om. Vi trenger derfor å minne dere på å be for oss som familie. Vil du sette oss opp på din daglige bønneliste så er vi svært takknemlig for det. Det hadde dessuten vært hyggelig for oss å høre fra deg som gjør det.

Vennlig hilsen Solfrid og Terje
Anna og Josefine

Gjennombrudd i Gao

Det gjennombruddet som vi har opplevd de siste ukene i Gao hadde ikke vært mulig uten den prosessen menigheten her har vært igjennom de siste seks måneder. Da vi sendte pastor Felix med sin kone Hanna hit for 6 måneder siden, sendte vi dem til en menighet i kaos. Haruna som ledet menigheten da, er mer en evangelist enn en pastor. Han er salvet av Gud er ivrig etter å vinne sitt folk, Songhai folket, for Jesus. Men han kan til tider være en bulldoser som kjører over de som er uenig med ham. I tillegg var de fleste i menigheten utlendinger fra de engelsktalende delene i Vest-Afrika. De er ikke kommet til Gao for å vinne noen for Jesus men for å drive handel. Kirken ble deres hjem når de var hjemmefra. Konflikten mellom Haruna om å legge til rette for å vinne de innfødte og de engelsktalende som ville ha det hjemmekoselig ble så alvorlig at den holdt på å ødelegge hele menigheten. Gud har brukt Hanna og Felix til å skape fred i menigheten og grunnlag for det gjennombruddet vi nå ser.

Be om mer kraft, visdom og Gudsåpenbaring over arbeidet i Mali. Vi har nå startet med å plante dattermenigheter ut i fra vår hovedbase i Gao.

Takk for all deres støtte.
Terje Liverød

Leif Henrys vitnesbyrd fra Teamturen i Niger.

I løpet av disse dagene hadde vi sett store mengder mennesker bli helbredet. ”Næææ, endelig kan jeg se kuene”, sa en mann, på det forrige stedet vi var. Han hadde vært blind i flere år. Ville det være likedan på dette nye stedet tro?

Under den enorme stjernehimmelen lyste de mange små bålene. Stemningen var eventyraktig. Tuareg nomadene satt på mattene sine rundt leirbålene. I bakgrunnen lå kamelene. Det blinket i sabler og kniver som tuaregene alltid bærer. De regnes som strie, mer aggressive og voldelige enn fulaniene. Det er ofte stridigheter mellom de to nomadegruppene, slagsmål om vann fra brønnene er vanlig og de kan meie hverandre ned.

Ansiktene var så mørke at ansiktstrekkene var umulig å oppfatte under turbanene, - selv i skinnet fra bålet. Men de var vennlige mot oss. Digre kalabasboller med nymelket melk fra kveget deres ble sendt rundt. Melka var søt og god, - og varm. En av dem tok hånden min, bretter opp kjortelen og la hånden min på magen sin. Han hadde en stor kul eller byll som nesten fylte hele hånda mi. ”Skorpionbitt…” forklarer han. ”Hjelp Herre”, sukket jeg, dette er jo temmelig alvorlig, - ofte dødelig. Jeg ba sykdommen forsvinne i Jesu Navn og kjente byllen trekke seg tilbake. Den forsvant i hånda mi og jeg kjente bare ribbeina hans.

Om jeg ble forundret? Ja. Det var nesten altfor lett. Men en ting er sikkert. Det var i hvert fall ikke min kraft som helbredet disse menneskene. Jeg kan ikke helbrede en flue engang. Men det at jeg stilte hendene mine til disposisjon for Ham som er den store legen gjorde forskjellen. Tenk at Han kan bruke mine hender. Tenk å få være med på det Han gjør….wow!

Antall
besøkende i dag:

Besøk: